Akillessenebetennelse er blitt til akillestendinopati

Denne artikkelen om akillestendinopati sto opprinnelig på trykk i bladet Kondis, utgave 5-24.

Akillesproblematikk gjelder mange, i denne utgaven får dere en innføring i hvordan man kan forsøke å diagnostisere seg selv, men også hvordan man skal tenke inn mot behandling og rehabilitering. Jeg håper at dette er en god guide, og jeg anbefaler alltid å oppsøke godt kvalifisert helsepersonell om det skulle oppstå smerter for å legge en plan i samarbeid med de. Fordelen med å ha lest denne artikkelen først er at du vet litt hva du skal forvente i møtet med en terapeut.

Hva er Akillessenen?

Akillessenen er den største og sterkeste senen i menneskekroppen, og den forbinder leggmuskulaturen (gastrocnemius og soleus) med hælbenet (calcaneus). Senen spiller en viktig rolle i gange, løping og hopping ved å lagre og frigjøre elastisk energi, noe som bidrar til å effektivisere bevegelsen. Strukturen til akillessenen består hovedsakelig av kollagenfibre, som gir styrke og elastisitet, men den har begrenset vaskularisering, noe som betyr at den har en relativt langsom tilhelingsprosess sammenlignet med andre vevstyper.

Hva er Akillestendinopati?

Akillestendinopati ble i gamle dager kalt akillessenebetennelse. Idag vet vi at det ikke er en aktiv betennelse i senen, men det er en belastningsrelatert klinisk diagnose som involverer smerter og dysfunksjon i akillessenen. Tilstanden kan oppstå på grunn av overbelastning over tid, og den rammer både aktive og inaktive individer. Forekomsten er 2-3 per 1000. Akillestendinopati kan oppstå i midtpartiet av senen (midt-segment tendinopati) eller ved festet til hælbenet (insertional tendinopati). Man har ofte en stivhetsfølelse i senen ved tendinopati, og ønsker å tøye den, men det skal man prøve å unngå for senen har faktisk en økt bevegelighet ved denne diagnosen.

Kriterier for diagnosen inkluderer:

• Lokale smerter
• Trykkømhet
• Smerter ved belastning.
• Eventuell lokal hevelse eller fortykkelse av senen

Symptomer

Symptomene på akillestendinopati inkluderer:

• Smerte som ofte er verst om morgenen eller ved starten av en aktivitet
• Smerter som avtar under oppvarming, men returnerer etter aktivitet eventuelt etter lenger tids aktivitet.
• Følelse av stivhet og smerte ved palpasjon av senen.
• Hevelse og fortykkelse kan forekomme.

Årsaker og Risikofaktorer

Hovedårsaken til akillestendinopati er overbelastning av senen med for lite restitusjon. Dette kan skyldes en plutselig økning i treningsintensitet eller volum, bruk av uegnede sko, eller trening på harde overflater. Risikofaktorer inkluderer genetikk, metabolske forhold, inaktivitet, overvekt, inflammatoriske sykdommer, hormonelle ubalanser, tidligere skader, alder og kjønn. Spesielt løpere som øker treningsbelastningen raskt uten tilstrekkelig tilpasningstid er utsatt.

Innenfor løping så ser man at ved mye motbakkeløping, raske intervaller og ved feks bruk av piggsko at belastningen på leggmuskulaturen og akillessenen øker betraktelig og dermed også øker risikoen for tendinopati.

Behandling

1. Informasjon og Undervisning:
   • Det vil være hensiktsmessig å lese seg godt opp på diagnosen, prognosen, og hvordan man skal lytte til smerten. Da vil rehabiliteringen lage mer fornuft og man får et eierskap til den. 
   • Vit at det kan kreve opptil 24 ukers trening for å oppnå endret senestruktur. Det er viktig å ha realistiske forventninger, og dessverre smøre seg med tålmodighet om uhellet først er ute. 
2. Belastningsstyring:
   • Først redusere smertefull aktivitet og erstatte den med alternativ aktivitet. Deretter gradvis reintrodusere og øke belastningen.
   • For løpere bør treningsmengde, intensitet og type justeres nøye, med hensyn til senens tilhelingsprosess, smerte og opplevd anstrengelse. Minimale smerter (1-2/10 på smerteskalaen) bør være målet før gjenopptakelse av løping eller hopping. I dette tilfellet vil det derfor være ok å løpe om man ikke opplever smerter, men det er også viktig å huske på at smertene 24 timer dagen etter trening heller ikke skal bli verre. Så om man løper uten smerter, men opplever økt morgenstivhet og smerter dagen etterpå så har det blitt for mye dagen før. 
3. Trening og Øvelser:
   • Litteraturen viser at aktiv rehabilitering og trening har små til moderate effekter, men bedre resultater enn å ikke gjøre noe. Øvelsesterapi, spesielt tåhevøvelser, er effektive på grunn av deres enkelhet, lave kostnader og få negative konsekvenser.
   • Øvelsene bør inkludere både eksentriske(forlengende og bremsende) og konsentriske(sammentrekkende) komponenter for å fremme senetilheling, redusere symptomer, og forbedre funksjon og muskelstyrke.
   • Det er ikke en “absolutt” å følge de rigide protkollene som er beskrevet under, men det vi vet er at vi må belaste senen for å få endret strukturen i den. Det vi fine protkollene er at det er en gradvis økning i belastning i alle. Det skal være tungt, og man kan godt forvente å få noe økte smerter i starten (maks 4/10 på en smerteskala) og ikke en stor forverring dagen etter. 
   • Man vil med høy sannsynlighet kunne løpe selv om man har tilstanden, men det er også høy sannsynlighet for at man må redusere betraktelig og gradvis bygge opp toleransen igjen.

Protokoller for øvelser og andre tilnærminger

• Eksentrisk Trening (Alfredson-protokollen): Daglig trening morgen og ettermiddag med 3×15 eksentriske repetisjoner av tåhev (to øvelser).
• Isometrisk Trening: Statisk hold på tåhev, eller bare presse statisk mot bakken med tærne.Primært for smertelindring og for å bygge opp toleransen for belastning i senen.
• Heavy Slow Resistance (HSR)(Kongsgaard-protokollen): Tre ukentlige økter med 3×15 repetisjoner med variasjoner av tåhev, med færre repetisjoner og mer belastning etter hvert som styrken øker
• Kombinasjon med Høy Frekvens: Daglig trening med 3×15 reps av både konsentriske og eksentriske øvelser med variasjoner av tåhev.

4. Alternative Tiltak:
   • Hvis det ikke er bedring etter 3-4 måneders standardbehandling, kan alternative tiltak vurderes. Dette inkluderer injeksjoner (kortison og PRP), trykkbølgebehandling (ESWT), eller kirurgi. Det er imidlertid viktig å være forsiktig med kortisoninjeksjoner og NSAIDs, da disse kan ha uønskede bivirkninger på senen.

Konklusjon

Akillestendinopati er en utfordrende tilstand som krever en grundig forståelse av belastningsstyring og rehabiliteringsprotokoller. Med riktig informasjon, justert belastning og målrettede øvelser kan de fleste pasienter forvente betydelig bedring i funksjon og reduksjon av smerte. Tidlig intervensjon og kontinuerlig oppfølging er nøkkelen til vellykket behandling. Det viktigste av alt er at man i de aller fleste tilfeller blir helt bra og kommer seg tilbake til å løpe for fullt igjen.